Dikt i en vond tid

 

Vi vet at kreativiteten ofte er stor i vonde livssituasjoner.  

Iallfall opplevde jeg det slik.

Å oppleve en skilsmisse setter preg på en resten av livet, og en søker 

hjelp både hos Gud og mennesker.

Dette er noen tanker som svirret i mitt hode gjennom denne prosessen

som stjal flere år av mitt liv.

 

 Var det du, Gud ?

Herre,

da bølgene i mitt liv ble så store

at jeg holdt på å drukne,

da kjente jeg plutselig noe som bar,

noe som løftet.

 

Og da jeg kjente fast grunn

under mine føtter igjen,

så jeg at havet hadde stilnet

og en merkelig fred var til stede.

Var det du, Gud?

 

***

 

Mor som ble borte

Barna som ligger i s engene sine

med sorg etter mor.

Hun som ble borte,

hun som ikke vil bo her mer,

hun som ikke kommer hit mer

og som vil bo hos en annen enn far.

 

Senest i går var pusten hennes her,

i går var hendene hennes her,

i går hørtes hennes skritt i rommene,

og i går hørtes hennes stemme i huset.

I går, i går, i går.

 

Mon tro om tankene hennes er her fortsatt?

 

***

 

Da jeg så dere komme

Da jeg så dere komme,

du med din «nye mann»,

ønsket jeg at jeg var blind.

Og da jeg så deg holde ham i hånden,

snakke til ham

og kysset ham på kinnet,

ønsket jeg at jeg var både blind og døv.

 

«Hvordan kan du gjøre dette mot meg?»

skrek det i mitt indre.

 

Men du var både blind og døv

for mine lidelser,

for mine tanker,

ja, for min opplevelse av å ha mistet

den jeg hadde elsket i 21 år,

og som fortsatt opptok det meste av min tanke,

det meste av mitt sinn,

ja, faktisk det meste av mitt hjerte!

 

Jeg måtte bare gå videre .....

 

***

 

Midt i min svakhet

Herre,

det står at "Jesus gråt".

Hvorfor gjorde du det?

Du var da vel ikke svak, Herre?

Du var da vel ikke usikker og redd?

 

Du som så svaret,

du som så løsningen.

Hvorfor gråt du?

Du skulle jo være sterk, Herre!

 

Vi ventet jo noe mer av deg,

- at du skulle smile av tvilen som

vi hadde i våre hjerter,

og være overbærende og le

av vår uforstand og kortsynthet.

Men så står du der og gråter?

Vi skjønte jo ingenting, Herre!

-

 Men takk Herre, jeg ser det nå,

for midt i din gråt sa du:

"Ta steinen bort"!

Og så viste du din herlighet!

 

Takk for at du sier

at midt i min svakhet

er jeg sterk.

 

***

 

Dine skritt

Så har dine skritt i min hage,

endelig stanset opp.

Og stien du gikk

vil snart gro til,

for nå er alt blitt stilt.

Men langt inn i sinnets indre,

et ekko av dine steg

ljomer i mine tanker,

fortsatt vandrer du der.

 

***

 

Det er slutt nå

 Klart nå i nattestilla

høyrer eg pusten din.

Søv som eit barn på puta,

- eg elskar deg, skatten min.

   

Natta er mørk og kjølig,

du er så god og varm.

Å kor eg ønskjer å krypa

inn til din mjuke barm.

   

Men natta er lang å reise,

dagen er lang å gå.

Når tida med deg er ute

er ingenting att å få.

 

***

 

Sorg etter deg

Mi sorg er stor, og ingenting kan lindre,

dei vonde tankar som eg sit med no.

Det er som døden brått har vore innom,

og eg sit att, åleine, utan ro.

 

Du var ein del av livet som eg levde,

ja faktisk var du for meg ganske stor.

Eg veit eg ikkje alltid det fekk visa,

det syns jo mykje meire nettopp no.

 

No sit eg att, eg har et liv med minner,

du fant ein annan som du no har kjær.

Eg satsa alt på deg, no har eg ingen,

det er som livet stoppar nettopp her.

 

Eg tenkjer no, det er for seint å angre

dei stunder som vi ikkje fekk det til.

For du har valgt, nå vil du ikkje meire,

dei sjansar som eg hadde er forspillt.

 

Så gråt mitt hjarte, tapt er alle stunder,

som skulle koma, i eit liv med deg.

No sit eg att med mange gode minner,

og kanskje var du altfor god for meg?

 

Det er så vanskeleg og vondt å skjøna,

at du har ingen følelsar for meg.

Det slit og riv, og verker i mitt indre,

å, for ei straff eg opplever frå deg.

 

Deg som eg elska, som eg mot var trofast,

i alle desse år vi stod i lag.

Eg skulle ynskja at eg kunne setje

tilbake tida, og atter fått ein dag.

 

***

 

  Eg drøymde i natt  

Eg drøymde i natt at du var her

på puta ved sida av meg.

Eg kjente din pust i øyra,

du sa du var glad i meg.

 

 Eg drøymde i natt at du kviskra,

"eg elskar deg likevel".

Eg kjende at du var nær meg,

med heile din kropp og sjel.

 

Eg drøymde i natt at eg vakna,

og såg deg ved sida av meg.

Du hadde ikkje reist ifrå oss,

du hadde ikkje gått din veg.

 ---

 Men draumen var ein av mange,

og draumen var ikkje sann.

For du var hjå han du elska,

då morgonsola den rann.

 

***

 

Aldri meir
Aldri meir få koma nær deg

slik vi ofte gjorde før,

aldri meir få leggje armen om din hals.

Aldri meir få kjenne varmen

frå ditt gode, mjuke kinn,

aldri meir få møte kjærleiken din.

   

Aldri meir få møte smilet ditt,

og alt som det meg gav,

aldri meir få kjenne handa di i mi.

Aldri meire kunne seie deg,

"eg elskar deg min venn",

aldri meire finne kjærleiken igjen.

 

 Aldri meir få kjenne handa di

bli varsamt lagt i mi,

aldri meir få kjenne omsorg ifrå deg.

Aldri meir få seie til deg,

"det er deg som eg har kjær,

ingen andre kan ta plassen frå deg der".

   

Du har valgt å aldri meire

være den som nærast er,

du har valgt å flytte frå meg, finne nytt.

Det er sorga, ja tragedien

som ramma meg og deg,

som vil alltid vera med oss på vår veg.

 

***

 

Du kom inn i min tanke

  Du kom inn i min tanke,

du erobra mitt sinn,

og eg kjende, der vaks du for meg.

Og eg merka at tonar

som ikkje fans før

dei kom fram gjennom tanken på deg.

   

Du tok plass i mitt hjerte,

du vart hedersgjest der,

og eg kjende det banka for deg.

Og eg merka at vegar   

eg aldri gjekk før

dei vart enkle å vandra for meg.

 

Du vart størst her i livet,

ja for meg vart du liv,

og det var ingen andre for meg.

Og eg merka kor songen

fekk tonar frå deg,

og at blomar falt ned på vår veg.

   

Men i dag er du borte,

og eg saknar deg her,

ja det er som om verda står still.

Men eg merkar deg fortsatt

i tankar og sinn

der du alltid, for evig er til.

 

***

  Bittert ønske ?

 Når alt er slutt,

og du sit att åleine,

når du omsider ser at du tok feil.

Når du må ta til tårer,

du må gråte,

for det er altfor seint å fire seil.

   

Når alt du satsa

er blitt tatt av stormen,

når dine seil er revna og blåst bort.

Når båten din står

sønderknust i stranda,

og det er ingenting som du får gjort.

 

Når alt som før

var svart med kvite tonar,

har blitt ein regnboge av fargespill.

Og dine auger ser,

- det fins nyansar

av klåre fargar som må setjast til.

 

 Då vil du sjå

det heile frå ein vinkel,

som ingen før fekk vist deg nokon gong.

Og du vil sjå at

alt du no har ofra,

var heilt forgjeves, uten grunn og trong.  

 

***

Den største sorga

Mi største sorg vil du aldri sjå

eller ein gong fatte og så forstå.

At me som opphav på rette måten

til barnebarn som vi skulle få.

Med dei me aldri sku’ saman gå.

 

Me saman streva i gode dagar,

ja også vonde me møtte på.

Men aldri tenkte me slike tankar,

at når dei kjem er me skilde her

og aldri saman om dei me er.

 

Det er mi sorg du vil aldri fatta

det er mitt savn som eg tenkjer på.

Den dag eg gledde med til å møta

dei små som kom, skulle vi i lag,

i saman møta den nye dag.

 

***

I håpløshetens skygge

 Herre,

i natt merket jeg din nærhet igjen.

"Frykt ikke", sa du.

Jeg syntes det hørtes så meningsløst ut,

så jeg tenkte:

Var det virkelig deg, Gud?

 

Ser ikke du mine problemer?

Ser ikke du håpløsheten som er som en truende

skygge i mitt liv?

Er du blind for mine vanskeligheter, Herre?

 

"Vær ikke bekymret", sa du.

Å, hvor du provoserte meg, Gud!

Hvordan kan du mene det,

nå når alt ser håpløst ut?

 

"Se på fuglene i luften", sa du.

"De sår ikke og høster ikke,

de samler ikke i hus,

men jeg gir dem føde allikevel.

Er ikke du mer verdt enn de?"

Å Herre, jeg ble rørt over dine sammenligninger!

 

"Se på liljene på marken", sa du,

"ikke en gang Salomo i all sin prakt

var kledd som en av dem."

Å Herre, du beveget noe inni meg!

 

"Så lite tro du har", sa du,

og jeg bøyde mitt hode og skammet meg.

For jeg hadde ikke først kontaktet deg, Herre,

og jeg hadde ikke søkt ditt rike,

men du oppsøkte meg!

 

Jeg var ikke verdt at du kom, Herre,

for det var jeg som var blind.

 

Tilgi meg Herre, for min sløvhet,

tilgi meg for min likegyldighet overfor deg,

og tilgi meg for min svake tro.

 

***